HVEM STJAL BØRSA TIL TARJEI BØ?

Det nærmer seg OL og Tarjei Bø trenger hjelp. Har du anlegg som detektiv? Kan du løse Julemysteriet?

HVEM STJAL BØRSA TIL TARJEI BØ?

Les novellen nedenfor, løs mysteriet og finn ut hvem som stjal børsa til Tarjei Bø. Finner du riktig løsning er du med i trekningen av et reisegavekort på kr. 25.000,-. Siste frist for å delta er 17. desember 2017

Forfatter: Jan Erik Vik

Store snøflak dalte som bomullsdotter gjennom luften og landet lydløst på bakken. Det var mørkt ute, men julelysene fra Arvid Borch sin villa laget gjenskinn i den hvite snøen. Den hadde kommet i store mengder de siste dagene. Det gav en ekstra spiss på julestemningen, men samtidig var det viktig at det kom masse snø nå ettersom bygda for første gang i historien skulle arrangere skiskytterstevne for den mannlige verdenseliten. Fourcade, Shipulin, Hegle Svendsen, Bø… Alle de store navnene var påmeldt og stemningen i bygda var elektrisk. Aldri tidligere hadde en så stor begivenhet funnet sted her og dersom arrangementet skulle bli vellykket kunne dette bli starten på en ny og spennende æra. Dette ville plassere bygda på det berømte verdenskartet og det kunne gi uante muligheter for et sted som var truet med fraflytting. Det var med andre ord viktig at arrangementet forløp knirkefritt og at stupide tabber ble unngått. Tabber eller ødeleggende skandaler…

Det var nettopp det siste som var årsaken til at lensmann Kåre Duvrud kom kjørende i sin røde Pick-Up og humpet i retning av boligen til Arvid Borch. Borch var bygda`s krøsus og store forretningsmann og nøt godt av at et slikt stort stevne ble arrangert. Telefonen som Duvrud hadde mottatt fra en av lederne i skiskytterforbundet, gjorde at han måtte slippe alt han hadde i hendene, og det var intet mindre enn konas hjemmelagde elgkaker med ferske poteter, brun saus og selvplukkede tyttebær. Han hadde gryntet irritert. Var vant til at de fleste sakene i bygda kunne vente til dagen etter, men selv han som ikke var spesielt interessert i skiskyting, forsto at denne saken kunne rasere bygdas store julegave før det allerede hadde startet. Et tyveri var meldt inn og det gjaldt intet mindre enn den røde vinnerbørsa til rennets store favoritt og publikumsyndling, Tarjei Bø.

Den store firehjulstrekkeren dro seg gjennom nysnøen som stadig lavet ned. Det var helt stille i bilen. Kåre hadde en grå hjemmestrikket lue på hodet, den gamle uniformsjakka og mørke jeans. Han tenkte tilbake på da han som nyutdannet politimann hadde tatt beslutningen om å bli lensmann i hjembygda. Det var tretti år siden. Gråe hår og mye skjegg hadde grodd frem siden den gang. Det hadde nærmest vært som å pensjonere seg før arbeidskarrieren hadde startet. Sammenliknet med storbyen var landsbygda som en barnehage å regne, men han hadde likevel fått nok å gjøre. Om det ikke var store narkotikaligaer eller gjengoppgjør her, så var det nok av småkriminelle som stadig utfordret loven. Selv på landsbygda var penger, status og makt en drivende kraft. Mange ganger tenkte han at den faktisk var sterkere her enn andre steder. Det at han kjente de fleste innbyggerne var både en fordel og en utfordring. En fordel fordi han dermed hadde litt innsideinformasjon, en utfordring da han på mange måter måtte skape en distanse til sine sambygdinger.

Han nærmet seg villaen til Borch og kunne observere at gårdstunet hans var helt fritt for snø. Varmekabler over hele plassen gjorde at man kunne gå tørrskodd på de grå steinhellene. Kåre parkerte bilen. En lampe slo seg automatisk på via følsomme bevegelsessensorer og lyste opp hele inngangspartiet. Kåre hevet imponert øyenbrynene før han rettet blikket mot to karer som kom ut fra inngangsdøren. Han gjenkjente skikkelsen til den ene av dem med det samme. Den evige ungkaren Arvid Borch var en røslig kar, som sjeldent eller aldri tok av seg sin karakteristiske Stetson cowboyhatt. Den andre hadde han aldri sett, men forsto raskt at det var lederen fra skiskytterforbundet som hadde kontaktet ham på telefonen.

-Flott du kunne komme så kjapt, Kåre. Vi har en aldri så liten krise her inne. Arvid skjøt hånden frem som en revolver og Kåre tok imot den grove neven. Han hilste deretter på den andre karen som presenterte seg som Lars Herbrandsen. Han hadde kommet i ens ærend da han hadde fått beskjed om den katastrofale hendelsen.

-Ingen problem… Svarte Kåre og jugde så det rant av ham. Den adskillig yngre kona hans hadde frest som en okse da han forlot huset.

– Litt av ei tomt du har fått deg her, forresten. Jeg likte dette lyset som slo seg på automatisk. EL-PROFFEN?

Arvid nikket og var tydelig fornøyd med investeringen.

-Har sensorer rundt hele huset. Genialt når man bor på bygda med lite folk omkring seg.

-Unnskyld meg, men vi har viktigere saker å snakke om. Lars Herbrandsen brøt utålmodig inn. Arvid nikket.

-Ja, dette er ikke bra, Kåre. Jeg har hatt et aldri så lite forretningstreff her i forbindelse med skiskytterstevnet, hvor jeg har invitert Tarjei Bø til å kaste litt glans over kvelden. Han har fortalt litt om livet som toppidrettsutøver, og viste blant annet frem børsa si… Den røde børsa som skiller seg ut fra alle de andre utøvernes. Kåre nikket uten å ha den ringeste anelse om hva som var så spesielt med børsa.

– Tarjei ble litt igjen etter at de andre var dratt, og da han skulle avslutte kvelden var børsa borte. Stjålet… Arvid dyttet litt på den store hatten og avslørte en glinsende panne.

– Og dette er jo krise ettersom rennet er om to dager. En skandale… Lars Herbrandsen freste.

-Har han ikke ei reservebørse da? forsøkte Kåre seg, men fikk straks et blikk i retur fra Herbrandsen som egentlig var svar godt nok. Herbrandsen nærmeste spyttet ut den neste setningen.

-Denne børsa har han hatt siden 2010 og vunnet både VM titler og verdenscupen med. Det er som jeg skulle sagt at du måtte bytta ut kjerringa di.

Kåre tygde på det treffende eksempelet. Tenkte raskt på den fresende kona som han hadde forlatt med den ferdiglagde maten. Noe som kunne minne om et skjevt smil dukket opp i munnviken, ettersom han allerede hadde tre ekteskap bak seg. Leppene dro seg imidlertid rett ned igjen og han fikk sitt karakteristiske morske uttrykk tilbake..

-Hva med gjestene? Kåre henvendte seg til Arvid som plukket seg nervøst i tennene med en tannpirker.

-De hadde egentlig dratt alle sammen, men jeg krevde at de alle skulle komme tilbake. Nå sitter de inne i stuen hele gjengen.

-Folk fra bygda, ser jeg? Kåre pekte mot bilene som sto parkert ved siden hans egen, og ramset opp gjestene:

-Kai Øverland, journalist i bygdeavisa, Ordføreren Hallstein Hegle Prestegård og Rune Tungland som driver hotellet…

-Kai har ikke vært gjest. Han har sittet ute i bilen og siklet etter nyheter. Og da han luktet lunta om at noe var skjedd fikk jeg ham inn i huset… Foreløpig har jeg stoppet ham fra å skrive, men det er vel helst fordi han håper på flere detaljer…

-Er han skiskytteren her også! Kåres uvitenhet irriterte tydelig Lars Herbrandsen, som himlet med øynene…

– Tarjei sitter på kjøkkenet. Alene… Som du sikkert skjønner så er ikke stemningen hjertelig her inne. Alle mistenker hverandre og beskyldningene hagler. Arvid ristet på hodet så Stetsonhatten svaiet.

Lars Herbrandsen bet seg utålmodig i leppen.

-Nå må vi komme i gang her. Det kan jo ikke være noe som helst tvil om at det er en av disse som har tatt børsa. Vi er jo langt ute på landet og det er jo for fanken meg ingen andre her…

-Ja, bortsett fra naboen da? Den gretne bitre megga. Ikke rart mannen forlot henne. Arvids setning bar preg av et dårlig naboforhold.

– Hun har vært imot arrangementet fra første dag. Utrolig, ettersom guttungen hennes er tidligere skiskytter selv. Arvid gned fingrene mot det grå flippskjegget på hakespissen.

Kåre dro ned glidelåsen på uniformsjakka og veivet lett med armene.

-Gå inn i stuen sammen med de andre nå dere, så henter jeg naboen. Jeg har mat stående som venter på meg hjemme. Kona mi har også børse og den er IKKE stjålet…

Ti minutter seinere var Kåre tilbake. Han ble tatt imot av Arvid i døren, som geleidet ham inn i stuen hvor de andre ventet. Kåre sveipet øynene over forsamlingen med mennesker..

Ordføreren Hallstein Hegle Prestegård var en robust kar i femtiårene. Han sto midt på gulvet med svai i ryggen, og var kledd i en gammelmodig beige tilkneppet dressjakke. Den store vommen hans fikk de allerede sprengte knappene til å fremstå som truende små prosjektiler. Det tynnslitte håret var vannkjemmet mot skallen, men klarte ikke skjule den store pumpende blodåren i tinningen

Hotelldirektør Rune Tungland var trettitre år gammel og en atskillig mer elegant kar. Han hadde på seg en eksklusiv hvit skjorte, et moteriktig slips og sorte dressbukser. Håret var halvlangt, men perfekt frisert ved hjelp av godluktende stylingprodukter. Han satt verdensvant på kanten av sofaarmlenet, men fomlet nervøst med fingrene.

Journalisten Kai Øverland satt dypt i en Chesterfield stol som så altfor stor ut til den lille, men akk så brautne karen i sekstiårene. Håret var bustete og grått, og de digre posene under øynene vitnet om våkenetter og et rufsete liv. Han så selvtilfreds ut der han satt, men utslettet på halsen avslørte at adrenalinet pumpet i kroppen.

Lars Herbrandsen fra skiskytterforbundet så knapt eldre ut enn Tarjei Bø, men Kåre antok at han måtte være i trettiårene. Han var stresset og tastet konstant på iphonen sin. Kåre kikket tilslutt mot Tarjei Bø… Den veltrente atleten manglet det karakteristiske smilet sitt, men han gjorde store øyne da han så naboen som kom inn i rommet bak Kåre. Med lette steg beveget han seg mot henne.

-Monica Haugland? Mor til Bjørn Haugland, ikke sant? Tarjei pekte mot den nyankomne kvinnen i femtiårene. Hun hevet øyenbrynene og formet leppene til noe som lignet et tilgjort smil.

-Kjenner dere hverandre? Kåre var raskt på pletten.

-Sønnen min og Tarjei konkurrerte tidligere, helt til….

-Helt til han plutselig sluttet… Tarjei fullførte setningen for henne med et spørrende uttrykk i ansiktet.

-Har aldri forstått hvorfor han forsvant så plutselig. Han var en fin type, fortsatte Tarjei.

Lars Herbrandsen kremtet.

-Det kan jeg lett forklare. Han var ikke god nok. Ble vraket til en samling og så gav han opp. Godt motiv for å hevne seg på Tarjei…

-Nei, vet du hva… Visst var han god nok. Og vi visste ikke at Tarjei var her engang, så ikke kom med slike beskyldninger. Kinnene til Monica Haugland ble røde og varme. Den flotte middelaldrende kvinnen var tydelig forbannet og den sorte sminken omkring øynene virket med ett enda mørkere.

Arvid Borch benyttet anledningen til å kaste bensin på bålet med en syrlig kommentar…

-Godt gjort å ikke oppdage bilen til Tarjei Bø som står utenfor. Bilen er jo foliert med ansiktet og navnet hans. På begge sidene og bak!

-Ikke kom med slike ondsinnede insinueringer. Hadde folk visst om alle de lyssky forretningspartnerne du har på besøk her, så hadde de også visst at du verken har skrupler eller samvittighet. Ei slik børse ville vært et flott trofe, kan jeg tenke meg. Typer som deg… Det de ikke kan kjøpe for penger, det stjeler de.

-Pøh, du er bare misunnelig for at jeg ikke har gjengjeldt din interesse for meg…

-Hah! In your dreams, cowboy. Jeg ville ikke tatt i deg med en illtang. Ansiktet hennes dro seg plutselig ut i et overlegent glis.

-Men som jeg nettopp har fortalt lensmannen her, så har jeg sett noe som ikke dere andre vet om. Jeg så nemlig en av dere snike seg ut av bakdøren med en lengre gjenstand i hendene.

Et gisp fòr gjennom lokalet. Kåre tok raskt ordet.

-Fru Haugland har huset sitt på baksiden, altså mot bakdøren til huset her. Den døra var ulåst og børsa lå jo i gangen rett på innsiden.

-Kjøkkenvinduet mitt står rett mot den døra og jeg sto i vinduet og kikket ut da jeg laget meg en kopp kaffe. Jeg reagerte ikke spesielt på det da, men skjønner jo nå i ettertid hva som foregikk.

-Og hvem så du? Var det noen av dem du ser her inne? Kåres øyne smalnet.

Monica lot blikket sveipe over alle mannfolkene i stuen, men trakk så skuldrene nesten opp under ørene.

-Nei! Jeg kan vanskelig si hvem. Det var helt mørkt utenfor og han snek seg raskt rundt hjørnet mot bilene. Men en mann var det. Uten tvil.

-Så du noen som kom rundt hjørnet da du satt og ventet i bilen? Kåre henvendte seg nå til journalisten Kai, men svaret kom i stedet fra hotelldirektør Rune Tungland.

-Han lå og snorket som en gris i bilen da vi andre forlot stedet.

Kai vred litt på seg i den kraftige chesterfieldstolen.

-Nja, jeg må vel ha duppet litt… Så nei, dessverre. Jeg så ingen.

Rune gliste selvtilfreds. Det lille sekundet hvor Duvrud tenkende trakk pusten, fikk kranglingen mellom gjestene til å eskalere. Stemningen i den store stuen var i ferd med å stige til taket, og kaoset syntes å være komplett. Folk kranglet høylytt og beskyldninger haglet mellom dem.

-Okei okei, folkens. Kom til ro. Kåre klappet i hendene og bad folk sette seg.

-Vi vet alle hva dette dreier seg om, og for å være helt ærlig så har alle i dette rommet hatt muligheten til å snike til seg børsa. Hvor den er nå, må gudene vite, men at en av dere har stjålet den er like sikkert som at jeg står foran dere her i dag. Og motiver er det alltid nok av.

-Og hvorfor skulle for eksempel jeg ha stjålet børsa? Journalisten Kai holdt hendene fremfor seg som en prest på prekestolen.

-For å få en forside som kan selge? Kom det kjapt fra Lars Herbrandsen.

-Det har jo aldri vært så mye å skrive om som etter at vi fikk dette rennet, kontret Kai.

-Og jeg ville vel ha stukket av etterpå da? Fullførte han.

-Sant nok, begynte Kåre…

-Men da ville vel mistanken mot deg blitt enda større, samt at du kanskje ønsket å dokumentere kaoset vi står midt oppi akkurat nå… En liten avis som din drukner vel i massene nå vil jeg tro. En sensasjonsnyhet som du kan selge videre til de store ville vel vært gull verdt, eller hva? Og du er vel ikke kjent for å være helt stuerein i bransjen heller.

-Den drittavisen lever fra hånd til munn og det er ikke første gang han dikter opp historier. Ordfører Prestegård snakket med høy og krevende stemme.

-Ingen bombe at en politiker som deg misliker journalister som skriver sannheten. Du som lever av å lyve…

-Hah, det der er et billig poeng. Hva skrev du forresten i går? Det er sikkert ikke så mange som har fått det med seg ennå, men det sto at Tarjei var observert i het flørt med en Moldovansk kvinnelig skiskytter?

-HVA? Tarjei som hadde holdt seg rolig frem til nå, tente på alle plugger.

-Hvordan kan du skrive slikt?

-Jeg har mine kilder. Kai smilte med kaffebrune tenner.

-Det går også rykter om at formen din, Tarjei, ikke er så bra som alle hevder. At du har hatt et annet fokus de siste ukene… Du har ikke gjemt børsa di sjøl da? Det er vel lettere å skylde på en slik ting, enn en gammel forkjølelse dersom man skulle mislykkes.

Lars Herbrandsen tok tak i armen til Tarjei.

– Ikke svar ham, Tarjei. Han er bare på jakt etter en reaksjon og en forside…

Kåre Duvrud brummet lett i skjegget. Dette var mye bedre enn å avhøre dem en og en. På grunn av at alle følte seg mistenkeliggjort hadde filtrene for god folkeskikk forsvunnet. Kåre så at hotelldirektøren ivret etter å si noe og nikket mot ham.

-Jeg har bare lyst til å nevne at vår kjære ordfører Hallstein HEGLE Prestegård er i familie med en annen norsk skiskytter i stormform. Han kikket ut i luften og slikket seg raskt på de tørre leppene sine.

-Ååååh den er billig, Rune. Så jeg skulle ha tatt børsa for at Emil Hegle Svendsen skulle ha større sjanse liksom. Ordføreren himlet med øynene.

-Seriøst? Hvorfor nevnte du ikke noe om dette tidligere i kveld. Jeg har jo i fortrolighet fortalt dere om taktikken min foran løpet! Tarjei så med store øyne på ordføreren, som fikk et blekt drag over ansiktet.

-Jeg ville vel aldri ha sagt noe til ham… Men når det er sagt så har Rune sine egne baktanker når han prøver å legge skylden over på meg. Jeg har sagt at dersom jeg blir gjenvalgt så vil jeg jobbe for å legge hovedveien som går gjennom bygda et annet sted. Det er helt klart det beste for bygda, men veien går i dag forbi hotellet hans. Jeg sier ikke mer…

-Og den valgkampen skal du vinne ved å ha vinneren av det historiske skiskytterrennet ved din side. Din egen Emil Hegle Svendsen… Klart det sanker stemmer. Rune Tungland sitt velfriserte hår endret fullstendig karakter ettersom han kastet hodet ivrig fremover.

Ordføreren strenet mot ham og det så et øyeblikk ut som om de skulle gå rett i strupen på hverandre. Journalisten Kai var raskt fremme med kameraet og knipset et par bilder, noe som gjorde at de begge snudde seg mot ham. Rune Tungland grep etter kameraet, men Kai svinget seg elegant unna. Arvid Borch tok for første gang på flere år av seg Stetsonhatten og dro hånden gjennom håret. Måpende observerte han at Kåre gikk i mellom de tre kamphanene, samtidig som Monica Haugland, Tarjei Bø og Lars Herbrandsen rygget bakover mot den ene veggen.

-Så så så, folkens. Dere oppfører dere akkurat som små barn. Små barn som krangler, skylder på hverandre og juger… En av dere verre enn de andre, og heldigvis er ikke vedkommende så flink til dette som den kanskje håpet eller trodde. Jeg tror jeg med rimelig sikkerhet kan si hvem av dere som er den skyldige!

Fra et lydnivå på linje med en småbarnsavdeling i en barnehage, ble det nå brått stille. Kåre hadde fjorten øyne stirrende mot seg. Pupillene lignet en lang serie med små blinker som selv den røde vinnerbørsa til Tarjei Bø skulle hatt problemer med å skyte ned. Men Kåre trengte bare å treffe to av dem. To øyne som i øyeblikket var ørlite større enn de andres.

Tarjei Bø, Lars Herbrandsen, Arvid Borch, Monica Haugland, Rune Tungland, Hallstein Hegle Prestegård og Kai Øverland kikket mot Kåre som forventningsfulle barn på julaften. Kun syv av dem skulle få en julegave…

Kåre gliste og visste at han snart skulle sette tennene i oppvarmede elgkaker. Han var sikker i sin sak. Hva det eksakte motivet var, kunne for øyeblikket være det samme. Det viktigste var den lille opplysningen han hadde fanget opp. Den lille detaljen som avslørte hvem som ikke hadde rent mel i posen….

Fant du løsningen?

Skriv din løsning nedenfor og bli med i trekningen av reisegavekort på kr. 25.000,-. Siste frist for å delta er 17. desember 2017

Blant de riktige svarene trekker vi en vinner av et reisegavekort på kr. 25.000,-. Siste frist for å delta er 17. desember 2017. Løsningen publiseres på elproffen.no 18. desember 2017. Trekningen foregår 20. desember 2017.